Beredskapsprinsippene forklart og drøftet

En kommune kjenner innbyggerne og de lokale forholdene. Likevel kan den trenge hjelp utenfra når et skred rammer eller flommen truer. Hvem har da ansvaret? Hvor mye bør organiseringen endres? Og hvem avgjør saken når flere trenger de samme ressursene?

Ansvar, likhet, nærhet og samvirke gir et felles utgangspunkt for norsk beredskapsarbeid. De skal gjøre det lettere å forberede seg og handle sammen. For å bruke dem godt må vi forstå både begrunnelsen og begrensningene. Kjent organisering må kunne forsterkes, lokal kunnskap må kunne suppleres, og samarbeid må ha forbindelse til dem som kan ta beslutninger.

Denne artikkelen forklarer de fire prinsippene og drøfter bruken gjennom erfaringer fra Gjerdrum og ekstremværet Hans. Den undersøker også innbyggernes og næringslivets bidrag. Til slutt viser den hvordan prinsippene kan brukes før, under og etter en krise, og hvor leseren kan finne utvalgte plikter og fullmakter.

De fire prinsippene i oversikt

Tabell 1 gir en kort innføring. Definisjonene bygger på Justis- og beredskapsdepartementet (2022, de fire prinsippavsnittene), med avgrensningen for nærhetsprinsippet i Meld. St. 29 (2011–2012), kapittel 4. Misforståelsene og kontrollspørsmålene er artikkelens praktiske tolkning.

Tabell 1 De fire prinsippene i praktisk bruk

Prinsipp	Betydning og hensikt	Vanlig misforståelse	Spørsmål å stille
Ansvar	Den som har fagansvaret til daglig, skal også forberede og håndtere ekstraordinære hendelser på området. Fagkunnskap og ansvar holdes sammen.	Avhengigheter av andre er bare deres problem.	Hva må vi løse, og hvilke bidrag fra andre er avklart?
Likhet	Kriseorganiseringen skal i utgangspunktet ligne den daglige. Kjente roller gir kontinuitet.	Organisering og bemanning må være uendret.	Hva kan videreføres, og når må vi forsterke eller tilpasse?
Nærhet	Håndtering på lavest mulig organisatoriske nivå. Lokal kunnskap tas i bruk. Prinsippet gjelder ikke ved sikkerhetspolitiske kriser.	Lokalt nivå skal alltid klare seg selv.	Har nivået myndighet, kapasitet og oversikt, og når trengs støtte?
Samvirke	Aktørene skal selv sikre samarbeid med relevante andre i forebygging, beredskap og håndtering. Oppgavene ses i sammenheng.	Et møte eller en kontaktliste er tilstrekkelig.	Hvordan er bidrag, beslutninger og arbeidsmåter prøvd sammen?

Prinsippene gir retning for organisering og samarbeid. Konkrete plikter og fullmakter må leses ut av lovverk, instrukser og andre gjeldende ordninger. En forventning om samvirke gir ikke i seg selv rett til å disponere en annen virksomhets ressurser.

Hva prinsippene skal sikre

Ansvarsprinsippet

Den som har ansvar for et fagområde til daglig, har også ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser og håndtering av ekstraordinære hendelser på området. Ansvarlig instans må dessuten ta stilling til hvilken risiko som kan aksepteres (Justis- og beredskapsdepartementet, 2022, avsnittet «Ansvarsprinsippet»).

Prinsippet gir kontinuitet og plasserer ansvaret hos dem som kjenner oppgaven. For en leder betyr det at beredskap må inngå i den ordinære styringen. En viktig avhengighet av transport, strøm eller personell må undersøkes før krisen. At noen andre leverer tjenesten, gjør ikke avhengigheten mindre viktig for egen oppgave.

Begrunnelsen er at fagkunnskap og ansvar skal henge sammen. Den som vedlikeholder vannforsyningen eller driver en helsetjeneste, har kunnskap en ny kriseorganisasjon ikke uten videre kan overta. Prinsippet gjør det også mulig å stille noen til ansvar for forberedelsene. Svakheten oppstår dersom en virksomhet tolker ansvaret som avgrenset til det den selv kontrollerer.

Likhetsprinsippet

Organisasjonen som brukes under kriser, skal i utgangspunktet ligne mest mulig på den vi har til daglig (Justis- og beredskapsdepartementet, 2022, avsnittet «Likhetsprinsippet»). Kjente roller og arbeidsmåter gir et utgangspunkt for å handle når tiden er knapp.

Ordene «i utgangspunktet» er vesentlige. Likhet innebærer ikke at organiseringen skal være uendret uansett belastning. En virksomhet kan måtte forsterke ledelsen, endre arbeidsfordelingen eller etablere andre måter å samarbeide på. Slike tilpasninger bør forberedes og øves. Dårlige forbindelser mellom virksomheter blir heller ikke bedre av at vi viderefører dem inn i krisen.

Prinsippets verdi er at vi slipper å lære en helt ny organisasjon mens hendelsen pågår. Samtidig må organisasjonen være stor nok og utholdende nok til oppgaven. Forsterkning, stedfortredere og drift over tid må derfor forberedes innenfor en organisasjon folk kjenner.

Nærhetsprinsippet

Kriser skal organisatorisk håndteres på lavest mulig nivå (Justis- og beredskapsdepartementet, 2022, avsnittet «Nærhetsprinsippet»). Det er nivået som kan håndtere oppgaven innenfor sine forutsetninger, ikke nødvendigvis stedet nærmest hendelsen. En lokal hendelse kan kreve regionale ressurser eller nasjonale beslutninger.

Her finnes en viktig avgrensning: Meld. St. 29 (2011–2012) sier uttrykkelig at nærhetsprinsippet ikke gjelder ved sikkerhetspolitiske kriser (Justis- og beredskapsdepartementet, 2012, kap. 4). Dette innebærer ikke at lokale oppgaver faller bort. DSB beskriver hvordan kommuner og fylkeskommuner fortsatt har oppgaver i krig, innenfor sterkere nasjonal styring og koordinering (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap [DSB], u.å.-c, avsnittet «Styringen av samfunnet i krig»).

Nærhetens styrke er kunnskap om mennesker, lokale forhold og praktiske muligheter. Begrensningen er at den som ser hendelsen på nært hold, ikke nødvendigvis ser følgene for andre områder. En kommune kan ha en forsvarlig løsning for seg selv som samtidig binder ressurser nabokommunen trenger mer. Støtte og avklaring bør etterspørres før lokal kapasitet og oversikt blir utilstrekkelig.

Samvirkeprinsippet

Myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke med relevante aktører i forebygging, beredskap og krisehåndtering (Justis- og beredskapsdepartementet, 2022, avsnittet «Samvirkeprinsippet»).

Samvirke må dermed bygges før hendelsen. Det krever at aktørene kjenner hverandres behov og begrensninger, og har avklart hvordan de skal arbeide sammen. Innføringen av prinsippet endret ikke de grunnleggende ansvarsforholdene. Samvirke må utøves innenfor den myndigheten aktørene faktisk har (Justis- og beredskapsdepartementet, 2012, kap. 4).

Begrunnelsen ligger i at oppgavene henger sammen, selv om organisasjonene er forskjellige. En evakuering kan kreve politiets beslutning, kommunens omsorgstilbud og transport fra private. Samvirke blir svakt dersom deltakerne bare utveksler informasjon uten å avklare hva de faktisk skal gjøre. Samarbeidet må også fungere når den vanlige kontaktpersonen er borte.

Innbyggerne og næringslivet i beredskapen

Egenberedskap og hjelp mellom mennesker

Innbyggerne bidrar også til håndteringen. DSB anbefaler at flest mulig er forberedt på å klare seg selv i én uke. Formålet er blant annet at myndighetene skal kunne prioritere dem som trenger mest hjelp. Forberedelsene må tilpasses egne behov og mulighetene der man bor (DSB, u.å.-d, avsnittene «Styrk din egenberedskap!» og «Egenberedskap for en uke»).

Dette må holdes atskilt fra ansvarsprinsippets plassering av fagansvar. Rådet om egenberedskap overfører ikke kommunens lovpålagte beredskapsoppgaver til husholdningene. Kommunen skal fortsatt kartlegge risiko og utarbeide en beredskapsplan (sivilbeskyttelsesloven, 2010, §§ 14–15). Etter min vurdering bør planen derfor ta høyde for at mennesker har ulike økonomiske, praktiske og helsemessige forutsetninger for å følge rådene. En ukes egenberedskap kan ikke legges inn som garantert kapasitet hos alle.

DSB oppfordrer familie, venner og naboer til å hjelpe hverandre, blant annet med transport, overnatting og å forstå informasjon fra myndighetene (DSB, u.å.-a, avsnittene «Eksempler på ting beredskapsvenner kan hjelpe hverandre med» og «Finn din beredskapsvenn»). Dette gir samvirket en hverdagslig side. Under Hans tok mange evakuerte i Hallingdal inn hos familie og bekjente, mens andre brukte kommunale mottak (DSB, 2024, s. 22). For kommunen er spørsmålet hvordan slike bidrag kan støttes, samtidig som hjelpen når dem som mangler et nettverk. Informasjon må gjøre det mulig å handle og vise hvor man kan be om hjelp.

Bedriftene som leverer og selv rammes

Næringslivet må både kunne bidra og ivareta egen drift. Under Hans leverte bedrifter blant annet mat, transport og reparasjon av strøm- og ekomnett, samtidig som bedrifter selv ble rammet. Evalueringen beskriver også problemer med å finne ytterligere kapasitet når eksisterende avtaler var uttømt (DSB, 2024, s. 64). En leverandør trenger derfor informasjon om faren og om offentlige prioriteringer for å kunne vurdere hva den faktisk kan levere.

Avtaler kan gi handlekraft. Veimyndighetenes bruk av lokale entreprenører ga både lokalkunnskap og mulighet til å omdisponere ressurser under Hans. På kommunalt nivå var avtalene mindre formaliserte, mens lokale bedrifter og bønder bidro betydelig på eget initiativ (DSB, 2024, s. 46–47). Erfaringene viser verdien av begge deler, men dugnad gir ikke sikker tilgang ved neste hendelse.

Min anbefaling er å avklare leveringsvilkårene sammen med bedriftene før planene vedtas: Hvem kan bestille bistand, hvor raskt kan den komme, og hva skjer dersom veien er stengt eller flere kunder trenger samme utstyr? Avtalene bør også dekke betaling og sikkerhet for dem som utfører arbeidet. Kommunen må undersøke tilgjengeligheten, og leverandøren må være tydelig om begrensningene. Å delta i et beredskapsmøte gir ikke i seg selv andre rett til å disponere bedriftens ressurser.

Hvorfor samvirke fikk en tydeligere plass

Allerede St.meld. nr. 17 (2001–2002) presenterte ansvar, likhet og nærhet som et felles utgangspunkt. Samtidig understreket meldingen at virksomheter og sektorer kunne møte kriser de ikke kunne håndtere alene. Behovet for samordning var dermed erkjent også før samvirke ble et eget, overordnet prinsipp (Justis- og politidepartementet, 2002, kap. 1.2).

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 la regjeringen fram Meld. St. 29 (2011–2012). Meldingen ble godkjent 15. juni 2012 og løftet fram samvirke som det fjerde prinsippet. Dette skjedde før 22. juli-kommisjonen leverte rapporten sin 13. august samme år. Innføringen kan derfor ikke beskrives som en følge av kommisjonens endelige rapport (Justis- og beredskapsdepartementet, 2012; NOU 2012: 14, 2012, tittelsiden).

Samarbeid på tvers var allerede en del av beredskapen. Den offentlig organiserte redningstjenesten hadde lenge bygd på samvirke. Den bredere forankringen gjorde forventningen tydeligere også for andre beredskapsområder. Totalberedskapskommisjonen anbefalte senere å beholde og videreutvikle prinsippene, med bedre veiledning om praktisk bruk (NOU 2023: 17, 2023, kap. 7.3.4 og 7.6.4).

Det er et viktig utgangspunkt for kritikken. Vi må undersøke hvordan prinsippene brukes, og hvilke forutsetninger aktørene har for å følge dem.

Når prinsippene møter krevende valg

Prinsippene besvarer forskjellige spørsmål. Ansvar gjelder hvem som har oppgaven, likhet gjelder organiseringen, nærhet gjelder nivået for håndtering, og samvirke gjelder arbeidet på tvers. De må brukes sammen, men gir ingen automatisk løsning på enhver konflikt. Totalberedskapskommisjonen framhever behovet for tilpasset bruk av likhets- og nærhetsprinsippet ved sammensatte trusler (NOU 2023: 17, 2023, kap. 7.3.4).

Forskningen gir grunn til å være varsom med å gjøre én organisering til fasit. Christensen et al. (2016, avsnittene «Research design and database» og «Discussion») sammenlignet seks europeiske land og brukte en spørreundersøkelse fra 2012–2013 med 248 forvaltningsledere. Sammenhengene mellom bestemte samordningsordninger og ledernes vurdering av kvalitet var gjennomgående svake. Studien gjelder hovedsakelig sentralt nivå og måler vurderinger, ikke effekten på reddede liv eller opprettholdte tjenester. Den utfordrer likevel antakelsen om at en ny struktur i seg selv gir bedre samordning.

Graf et al. (2024, s. 2048 og 2052–2055) undersøkte overgangen til krisehåndtering i 166 tyske distriktsforvaltninger under starten av koronapandemien. Trening, handlingsrom hos dem som utførte oppgavene, og digital tilrettelegging hang sammen med bedre egenvurdert evne til å skifte arbeidsmåte. Undersøkelsen var tilbakeblikkende og viser ikke sikre årsakssammenhenger. Den tyske forvaltningen og pandemien skiller seg dessuten fra norske naturhendelser. Funnene gir spørsmål å prøve her: Er tilpasningen forberedt, kan fagfolk handle innenfor sine fullmakter, og støtter arbeidsverktøyene samarbeidet? Likhet må vurderes sammen med evnen til å endre praksis.

De følgende dilemmaene er artikkelens drøfting av hvordan prinsippene kan brukes. Vurderingskriteriene er forslag til planlegging og øving, ikke nye fullmakter.

Når lokal håndtering trenger støtte eller styring

Lokal kunnskap kan gi raskere og mer treffsikre tiltak. Samtidig kan hendelsen få følger den lokale ledelsen ikke har oversikt over eller kapasitet til å håndtere. Å vente for lenge med å be om hjelp kan svekke innsatsen. Å flytte alle avgjørelser oppover kan skape kø og gjøre beslutningene mindre følsomme for lokale forhold.

Det avgjørende bør være om nivået har myndighet, kapasitet, nødvendig fagkunnskap og oversikt over følgene for andre. Støtte kan styrke lokal håndtering uten at hele ansvaret flyttes. Dersom en avgjørelse må tas høyere opp, bør det være tydelig hvilken avgjørelse det gjelder, hvem som tar den, og hva den lokale ledelsen fortsatt skal gjøre. Ved sikkerhetspolitiske kriser gjelder den særskilte avgrensningen av nærhetsprinsippet; den ordinære regelen om lavest mulig nivå kan ikke uten videre overføres dit.

Når kjent organisering må endres

Likhet gir kjente roller og forbindelser. Men en organisasjon som fungerer godt i vanlig drift, kan bli for liten eller sårbar under langvarig belastning. En kjent leder som må godkjenne alt, kan bli en flaskehals. En hastig omorganisering kan på sin side skape usikkerhet om hvem som bestemmer.

Valget bør derfor bygge på hva som faktisk svikter eller står i fare for å svikte: beslutningstempo, bemanning, utholdenhet eller forbindelsen mellom fagområder. Bevar det som gir kontinuitet, og tilpass det som hindrer oppgaven. Forberedte stedfortredere, skiftordninger og tydelige oppgaver for en krisestab kan gjøre tilpasningen mindre krevende. Det er funksjonen under belastning som må prøves, ikke bare likheten mellom to organisasjonskart.

Når eget ansvar avhenger av andres bidrag

Et vannverk kan kjenne sitt ansvar og likevel være avhengig av strøm, drivstoff og en leverandør som også har andre kunder. Ansvarsprinsippet gir ikke vannverket kontroll over alle disse ressursene. Samvirke gjør heller ikke leverandørens kapasitet ubegrenset.

Her bør planleggingen skille mellom et samarbeidsproblem, et myndighetsproblem og et kapasitetsproblem. Et samarbeidsproblem gjelder bruken av ressursene sammen, et myndighetsproblem gjelder hvem som kan avgjøre saken, og et kapasitetsproblem gjelder om ressursene strekker til. Først må bidrag og forutsetninger bekreftes. Deretter må en eventuell konflikt få en vei til riktig beslutningsmyndighet. Dersom det fortsatt er for lite kapasitet, må noen ta stilling til alternativer, kostnader og risiko. Flere møter løser ikke en fysisk mangel. En forventning om at andre hjelper, er et svakt grunnlag dersom bidraget aldri er avklart med dem.

Når samarbeid må gi en beslutning i tide

Å innhente flere vurderinger kan bedre avgjørelsen, men bruker også tid. Planleggingen bør avklare hvilke beslutninger ansvarlig aktør kan ta straks, hva som krever samordning, og hvem som avgjør uenighet. Den praktiske prøven er om en beslutning kommer mens den fortsatt kan påvirke utfallet.

Samvirke er også en ferdighet

En for sterk vekt på skjemaer og kontroll kan skjule hvordan godt samarbeid utvikles. Aasland og Braut (2019, s. 13–14 og 19–21) undersøkte erfaringene til fem strategisk utvalgte ledere fra frivillige redningsorganisasjoner. De framhever tillit, gjensidig respekt og anerkjennelse av deltakernes kompetanse. Samvirket utvikles gjennom praktisk arbeid og øving, og kan ikke etableres gjennom et vedtak alene.

Studien belyser de frivilliges perspektiv i redningstjenesten og må ikke brukes som en effektmåling av hele beredskapssystemet. Den utfordrer likevel en viktig forenkling: Tydelige avtaler er nødvendige i mange sammenhenger, men en underskrift gjør ikke aktørene i stand til å arbeide godt sammen. De må også kjenne hverandres arbeidsmåter og begrensninger. I intervjuene understreket lederne også at frivillige må kunne avstå fra oppgaver de ikke har forutsetninger for å løse (Aasland & Braut, 2019, s. 18). En plan må ta slike grenser på alvor.

Hva Gjerdrum og Hans viser

Gjerdrum

Ved kvikkleireskredet på Gjerdrum 30. desember 2020 reddet rask evakuering og innsats liv. Hovedredningssentralens evaluering fant ikke grunnlag for at flere kunne vært reddet under redningsaksjonen (Hovedredningssentralen [HRS], 2021, s. 8).

Den samme hovedvurderingen framhever stor tilgang på personell, utstyr og kompetanse i området. HRS vurderte at en tilsvarende hendelse et annet sted i Norge sannsynligvis ville ført til flere tapte liv. Rapporten framhever helikoptre med heisekapasitet som en primær livreddende ressurs ved slike skred (HRS, 2021, s. 8). Dette er en avgjørende forutsetning for å tolke resultatet: God organisering må ha ressurser å virke gjennom.

Redningsaksjonen foregikk også innenfor en særskilt ordning. Organisasjonsplanen fra 2019 beskriver en integrert land-, sjø- og luftredningstjeneste, koordinert gjennom HRS og underordnede lokale redningssentraler. Landredningsaksjoner ledes normalt av lokal redningssentral (Organisasjonsplan for redningstjenesten, 2019, pkt. 1-4, 2-1 og 3-1). På Gjerdrum ledet Øst politidistrikt som lokal redningssentral innsatsen (HRS, 2021, s. 4). De fire overordnede beredskapsprinsippene var dermed ett utgangspunkt; organisasjonsplanen ga konkrete ordninger for ledelse og koordinering.

Kommunen hadde samtidig sin krisehåndtering og oppfølging av innbyggerne. Nabokommuner og forbindelsespersoner, kalt liaisoner, ga støtte. Statsforvalterens liaison var særlig nyttig ved begrenset rapporteringskapasitet (HRS, 2021, s. 79–80). Etter min vurdering viser dette hvordan støtte kunne forsterke kommunens arbeid uten at kommunal kriseledelse og ledelse av redningsaksjonen ble samme funksjon.

Faglige vurderinger var en annen forutsetning. Norges vassdrags- og energidirektorat beskriver hvordan geofaglige råd støttet redningsarbeidet, vurderingen av trygge områder og senere gradvis opphevelse av evakueringen (Norges vassdrags- og energidirektorat, 2021, innledningen). Lokal kunnskap måtte suppleres med spesialistkompetanse.

Den brannfaglige evalueringen beskriver profesjonell førsteinnsats og god tilpasning, men også usikre eksterne kommandolinjer og mange ledelsesnivåer. Den ble gjennomført av Rogaland brann og redning på oppdrag fra Øvre Romerike brann og redning og gjelder brannvesenets håndtering (Grahl-Jacobsen et al., 2021, s. 3 og 9). Overgangen til søk etter antatt omkommet ga dessuten uklarhet om kommunens rolle og organiseringen (HRS, 2021, s. 80). God innsats og uklare grenseflater forekom samtidig.

For andre kommuner er liaisonordninger, forberedt nabobistand og avklarte overganger relevante å undersøke. Tilgang på helikoptre og spesialister kan ikke forutsettes å være lik overalt. HRS peker også på manglende samsvar mellom redningsbehov og lokal beredskap ved store hendelser i mindre kommuner (HRS, 2021, s. 84). Læringen må derfor omfatte både samarbeidsmåten og tilgangen på støtte. Rapportens hovedavgrensning er redningsperioden 30. desember–5. januar; den gir ikke en full vurdering av den langsiktige håndteringen (HRS, 2021, s. 20).

Ekstremværet Hans

Under ekstremværet Hans i august 2023 måtte de kjente organisasjonene håndtere en belastning som gikk på tvers av kommune- og sektorgrenser. DSBs evaluering beskriver i hovedsak godt samvirke. Samtidig peker den på konkrete forbedringsbehov. Hendelsen egner seg derfor til å undersøke både nytten av prinsippene og grensene for hva de sikrer alene (DSB, 2024, s. 7 og 53–59).

Politiets organisering gir et konkret eksempel på endring underveis. Innledningsvis ble hendelsen håndtert med forsterket linjeorganisering. Politidistriktene og Politidirektoratet gikk deretter over til stabsorganisering på ulike tidspunkter. I løpet av 8. august var stab etablert begge steder (DSB, 2024, s. 53). Politiet beholdt myndigheten til å beslutte evakuering; avgjørelser ble i praksis delegert internt til lokale politiledere (DSB, 2024, s. 59).

Det dokumenterte skillet er dermed mellom forsterket linje og bruk av stab, mens evakueringsmyndigheten fortsatt lå i politiet. Etter min vurdering illustrerer dette at likhet kan romme endret arbeidsform og støtte til ledelsen. Rapporten gir likevel ikke en full sammenligning av bemanning, roller og arbeidsflyt før og under hendelsen. Den kan derfor ikke alene vise hvor godt likhetsprinsippet ble ivaretatt i alle ledd.

De fleste aktørene vurderte egen organisering positivt. Noen mente kriseorganiseringen kunne vært etablert tidligere, men evalueringen fant ikke forhold som tydet på at sen etablering fikk alvorlige konsekvenser (DSB, 2024, s. 54). Det gir støtte til å forberede en tidlig overgang, men ikke grunnlag for å hevde at tidligere stab alltid ville gitt et bedre utfall.

Evakueringsarbeidet viser en annen utfordring. Ansvarsfordelingen mellom politi og kommuner var ikke godt nok kjent hos alle. Uklarhetene gjaldt blant annet beslutninger, opphevelse av evakuering og utgifter (DSB, 2024, s. 59).

Her møtes ansvar og nærhet. En beslutning kan tas nær situasjonen samtidig som myndigheten forblir i riktig organisasjon. Samvirket må deretter gjøre beslutningen gjennomførbar.

Min vurdering er at Hans viser hvorfor vi må skille mellom et hull i regelverket og manglende kjennskap til en eksisterende ansvarsfordeling. Tiltaket må treffe årsaken. En ny regel kan være lite verdt dersom aktørene ikke kjenner den de allerede har. Hendelsen viser heller ikke at samme organisering vil være tilstrekkelig ved krig eller langvarig nasjonal knapphet.

Læringen når hendelsene leses sammen

Tabell 2 sammenfatter utvalgte funn fra rapportene og artikkelens tolkning av dem. Den graderer ikke hendelsene eller prinsippene.

Tabell 2 Utvalgte erfaringer og mulig læring

Tema	Gjerdrum	Hans	Artikkelens tolkning
Forsterkning	Nabobistand og liaisoner støttet kommunen i et ressursrikt område (HRS, 2021, s. 8 og 79–80).	Politiet gikk fra forsterket linje til stab (DSB, 2024, s. 53).	Kjent ansvar kan videreføres med støtte og tilpasning.
Roller	God førsteinnsats, men uklarhet om eksterne kommandolinjer (Grahl-Jacobsen et al., 2021, s. 3).	I hovedsak godt samvirke, men ikke alle kjente ansvarsfordelingen ved evakuering (DSB, 2024, s. 7 og 59).	God innsats utelukker ikke behov for tydeligere roller.
Overganger	Uklar kommunal rolle ved overgangen til søk etter antatt omkommet (HRS, 2021, s. 80).	Uklarheter blant annet om opphevelse av evakuering og utgifter (DSB, 2024, s. 59).	Avklar hvilke oppgaver som fortsetter, hvem som beslutter, og hvilken støtte som trengs.

Sammenligningen gir grunn til å undersøke både organisering og forutsetninger. På Gjerdrum er ressursrikdom og særskilt redningsledelse viktige deler av forklaringen. Under Hans viser overgangen til stab en organisatorisk tilpasning, mens evakueringsarbeidet avdekker betydningen av kjent ansvarsdeling. Ingen av rapportene isolerer virkningen av de fire prinsippene. De gjør det mulig å stille bedre spørsmål til egen beredskap, ikke å beregne effekten av hvert prinsipp.

Hvor langt erfaringene rekker

Gjerdrum og Hans belyser særlig plutselig eller varslet fare, lokal og regional innsats og støtte utenfra. De gir svakere grunnlag for å vurdere langvarig nasjonal knapphet, bortfall av flere sektorer samtidig eller hendelser hvor årsak og ansvar lenge er uklart. At nabohjelp fungerte i én hendelse, dokumenterer ikke at hjelpen finnes når naboene er like hardt rammet.

Studien fra tyske distriktsforvaltninger tilfører et annet perspektiv gjennom pandemien: overgangen til nye arbeidsmåter i en krise som utviklet seg over tid. Forskjeller i forvaltning og undersøkelsens avgrensning til pandemiens innledning begrenser overføringen (Graf et al., 2024, s. 2054–2055). Den sier heller ikke hvordan norsk beredskap vil virke i krig. De sikkerhetspolitiske avgrensningene må vurderes gjennom egne ansvarslinjer og fullmakter.

Prinsippene før under og etter krisen

Prinsippene får betydning lenge før noen setter kriseledelse. Samvirkeprinsippet omfatter uttrykkelig forebygging, beredskap og krisehåndtering (Justis- og beredskapsdepartementet, 2022, avsnittet «Samvirkeprinsippet»). Fasene overlapper ofte: Noen oppgaver kan gå tilbake til vanlig drift mens andre fortsatt krever ekstra innsats.

Før innsatsen: Forberedelser kan gjøres både lenge før hendelsen og etter et konkret varsel. Før Hans varslet NVE Statsforvalteren i Innlandet 4. august. Statsforvalteren formidlet informasjon videre til kommunene og fylkesberedskapsrådet. To dager senere ble krisestab etablert, og DSB ba Helitrans AS holde 12 helikoptre i beredskap (DSB, 2024, s. 20–21). Etter min vurdering viser dette hvordan fagansvar og samvirke kan gi tid til å forsterke kjent organisering. I egen virksomhet bør varslet utløse kontroll av bemanning og avtalte bidrag, tilpasset den varslede faren.

Under innsatsen: Kommunene i Hallingdal opprettet mottak for evakuerte, mens politi, kommuner og geologer vurderte evakueringsbehov fortløpende (DSB, 2024, s. 23). Dette viser hvordan forskjellige ansvar må fungere sammen. Praktisk oppfølging er å avklare hvem som beslutter, hvem som skaffer transport og opphold, og hvordan innbyggerne får forståelige beskjeder. At mange kan ordne overnatting selv, fritar ikke kommunen fra å planlegge for dem som trenger hjelp.

Etter den mest akutte innsatsen: Under Hans fortsatte flomfaren etter at nedbøren avtok, samtidig som noen innbyggere kunne flytte hjem (DSB, 2024, s. 24). På Gjerdrum ga senere grunnundersøkelser grunnlag for råd om gradvis opphevelse av evakueringen (Norges vassdrags- og energidirektorat, 2021, innledningen). Overgangen følger dermed utviklingen i oppgavene og faren. Før støtte eller kriseorganisering trappes ned, bør ansvarlige avklare hvilke tjenester som fortsatt trengs, hvem som følger opp berørte, og hvilken ny informasjon som krever handling. Erfaringene må deretter brukes til å endre planene der det trengs.

Hvorfor forberedelsene må være konkrete

Erfaringene fra ekstremværet Amy illustrerer en avhengighet som må håndteres før hendelsen. Statsforvalteren i Innlandets omtale av evalueringen beskriver at langvarige strømbrudd også rammet mobilnett, internett og nødnett. Flere kritiske funksjoner manglet nødstrøm, og enkelte manglet tilkobling for aggregat. Samtidig framheves innsatsen fra kommuner, frivillige og næringsliv (Statsforvalteren i Innlandet, 2026, avsnittene «Kommunikasjonen forsvant», «Stor innsats ga god håndtering» og «Behov for bedre beredskap»).

Et aggregat som kan skaffes, hjelper først når mottakeren kan koble det til og holde det i drift. Erfaringen illustrerer hvorfor ansvar og samvirke må følges opp i konkrete forberedelser. God innsats under hendelsen og svakheter i den tekniske beredskapen kan eksistere samtidig.

Slik kan prinsippene brukes i egen virksomhet

En praktisk gjennomgang bør begynne med oppgaven som må løses. Et møte er en aktivitet. En avtale er et resultat av planleggingen. Om tjenesten faktisk kan opprettholdes under belastning, må undersøkes særskilt.

Riksrevisjonens undersøkelse av regionalt og lokalt totalforsvar omfattet perioden 2020–2024. Den avdekket blant annet uavklart tilgang til og prioritering av ressurser, svakt samordnet planverk og mangelfull læring fra øvelser. Flere øvelser ble ikke evaluert, ble evaluert hver for seg eller fikk udokumenterte evalueringer. Mangel på tid og ressurser ble trukket fram (Riksrevisjonen, 2025, kap. 2 og 4, s. 25). Dette dokumenterer utfordringer i den undersøkte perioden, ikke automatisk tilstanden etter senere tiltak.

På denne bakgrunnen foreslår jeg fem spørsmål for å prøve bruken av prinsippene. De bør tilpasses risikoen og legges inn i eksisterende planlegging og styring. De er ikke et nytt sett prinsipper eller en samlet oversikt over lovkrav.

1. Hva har vi ansvar for, og hvem trenger vi hjelp fra? Beskriv oppgaven og minste akseptable tjeneste. Bekreft forutsetningene med dem planen er avhengig av, også bedrifter og frivillige. Undersøk om samme ressurs er lovet til flere, og hva innbyggerne trenger hjelp til dersom egenberedskapen ikke strekker til.
2. Hva kan beholdes, og hva må forsterkes? Prøv kjente roller, stedfortredere, bemanning og utholdenhet. Avklar når støtte og endret arbeidsdeling trengs. En krisestab må ha oppgaver som støtter ledelsen og den ordinære driften.
3. Hva kan avgjøres her, og hva må løftes? Navngi riktig beslutningsmyndighet for den aktuelle saken og avklar hvordan støtte anmodes. Angi når svaret må foreligge. Planlegg også for svekket kommunikasjon og nasjonale føringer der disse gjelder.
4. Hvordan får vi bidragene til å virke sammen? Prøv overgangen mellom beslutning og handling, med en relevant belastning. Avklar kostnader, kontaktpunkter og informasjon til berørte. Ta med en overgang til nye oppgaver eller redusert kriseorganisering.
5. Hva skal vi endre, og hva skal vi bevare? Registrer både svakheter og fungerende ordninger. Gi tiltakene en ansvarlig, frist og nødvendige ressurser. Gjennomfør en målrettet ny prøve der det trengs, og beskriv usikkerheten som står igjen.

Departementene har allerede krav om å evaluere hendelser og øvelser og følge opp funn gjennom en ledelsesforankret vurdering og tiltaksplan. Oppfølgingen skal ikke regnes som avsluttet før punktene er tilfredsstillende fulgt opp. Artikkelens forslag er å gjøre forbindelsen til påvist forbedring tydelig gjennom ny prøving (Justis- og beredskapsdepartementet, 2019, kap. 4.8).

Et valg mellom nabohjelp og egen reserve

Et konstruert flomeksempel viser hva en avveining kan kreve. Klokken 08 har en kommune to egne busser med sjåfører og 50 passasjerplasser i hver. Nabokommunen ber om begge for å hente 80 personer etter at politiet har besluttet evakuering. Hentingen må være gjennomført innen 45 minutter. Kjøring og henting er anslått til 30 minutter fra avreise, og bussene ventes tilbake innen 90 minutter etter avreise. Én buss kan ikke rekke to henteturer innen fristen. I egen kommune kan 100 personer trenge transport om omtrent to timer, men utviklingen er usikker. Annen transport er ennå ikke bekreftet. Tallene er forutsetninger i eksempelet, ikke en beskrivelse av Hans.

Vi legger til grunn at den som avgjør utlånet, har avklart fullmakt til å disponere bussene. Valget gjelder støtte til transport, ikke myndighet til å beslutte evakuering. To alternativer er å sende begge bussene eller å sende én og beholde én i reserve. Det første dekker det meldte behovet hos naboen, men gjør egen kommune midlertidig avhengig av retur i tide. Det andre bevarer en lokal reserve, men dekker ikke naboens behov innen fristen på de oppgitte forutsetningene.

For å holde tidsanslaget må valget tas senest klokken 08.15. Før dette må noen raskt kontrollere det som kan endre vurderingen: Er fristen og behovet bekreftet av dem som leder evakueringen? Er veien trygg, er returanslaget troverdig, og hvor nærliggende er faren i egen kommune? Henvendelse om alternativ transport og formidling av den mulige ressurskonflikten må gå parallelt. Det nytter lite å vente på full oversikt dersom transportvinduet da er borte.

Med de oppgitte forutsetningene vil jeg anbefale å sende begge bussene. Det konkrete evakueringsbehovet hos naboen veier da tyngre enn et mulig senere behov, og forventet retur er før eget mulige behov. Ved avreise klokken 08.15 er tidsmarginen likevel bare 15 minutter. Ulempen er reell: En raskere lokal utvikling eller forsinket retur kan gjøre egen kommune dårligere i stand til å hjelpe sine innbyggere. Den som har fullmakt, må ta stilling til denne risikoen; samvirkeprinsippet avgjør ikke prioriteringen alene.

Dersom kontrollen før avreise viser mer umiddelbar lokal fare eller at returanslaget ikke holder, svekkes begrunnelsen for å sende begge. Da kan det være riktig å beholde én og straks formidle naboens udekkede behov til aktører som kan skaffe eller prioritere annen kapasitet. Beslutningen bør angi kontaktperson, oppdatert returtid og tidspunkt for ny vurdering, for eksempel 15 minutter etter avreise. Nye opplysninger underveis må vurderes mot både det pågående oppdraget og egen kommunes behov. En lovnad om annen transport kan først inngå i løsningen når kapasiteten er bekreftet.

Prinsippene får ulike roller i valget. Ansvar krever oppfølging av egne oppgaver og konsekvenser. Likhet gjør kjente roller til utgangspunkt for raske avklaringer. Nærhet støtter bruk av lokal informasjon innenfor prinsippets virkeområde. Samvirke gjør behovet hos naboen til noe kommunen må forholde seg aktivt til. Den konkrete beslutningen krever i tillegg fakta, fullmakt og en begrunnet risikovurdering. Leseren bør derfor kunne være uenig i anbefalingen ved å vise hvilke forutsetninger som ikke holder.

Samordning må ha forbindelse til myndighet

Det enkelte departement beholder sektoransvaret. Departementer med hovedansvar for kritiske samfunnsfunksjoner har et særskilt samordningsansvar innenfor funksjonene. Justis- og beredskapsdepartementet har en generell samordningsrolle på sivil side, understøttet av DSB. Samordningsansvar utfyller andre aktørers ansvar (Justis- og beredskapsdepartementet, 2019, kap. 5–6).

Regionalt har statsforvalteren en sentral rolle. DSB beskriver blant annet et særskilt ansvar i krig for fordeling og utnyttelse av fylkets ressurser, i tråd med føringer fra relevante fagdepartementer, og for samordning og prioritering av sivil støtte til Forsvaret. Kommunene må samtidig opprettholde evnen til å lede og følge opp regionale og nasjonale føringer (DSB, u.å.-c, avsnittene «Statsforvalterens rolle» og «Opprettholde handleevne»).

Samordningskanalen forbinder kommune, statsforvalter, DSB og Justis- og beredskapsdepartementet. Den brukes til rapportering og samordning på tvers, mens fagkanalen følger sektoren. Retningslinjene gjelder hele krisespekteret (DSB, u.å.-b, avsnittene «Formål og målgruppe» og «Begreper»). En samordningsarena kan avdekke konflikten og forberede en løsning; hvem som kan fatte en bindende beslutning, må avklares for saken.

Fra prinsipp til plikt og fullmakt

Prinsippene hjelper oss å organisere arbeidet. For en konkret beslutning må vi i tillegg vite hvilken bestemmelse eller avtale som gir adgang til å handle, og hvem som har fullmakten. Tabell 3 viser noen sentrale rettskilder for oppgavene som er drøftet her. Den er en inngang til videre kontroll, ikke en uttømmende oversikt over beredskapsregelverket.

Tabell 3 Utvalgte plikter og fullmakter

Oppgave	Rettskilde	Hva den avklarer
Kommunens forberedelser	Sivilbeskyttelsesloven (2010), §§ 14–15	Plikt til helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse og beredskapsplan. Planen skal blant annet omfatte kriseledelse, ressurser, evakuering og informasjon.
Planlegging med andre	Forskrift om kommunal beredskapsplikt (2011), §§ 2 og 4	Relevante offentlige og private aktører skal inviteres til analysearbeidet. Beredskapsplanen skal samordnes med relevante offentlige og private planer.
Pålegg om evakuering	Politiloven (1995), §§ 6–7	Politiet kan påby områder evakuert for å ivareta sikkerhet når vilkårene er oppfylt. Inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig.
Læring etter innsatsen	Forskrift om kommunal beredskapsplikt (2011), § 8	Kommunen skal evaluere krisehåndteringen etter øvelser og hendelser og gjøre nødvendige endringer i analyser og planer når evalueringen gir grunnlag for det.

Kommunens evakueringsplan og politiets adgang til å gi pålegg svarer på forskjellige spørsmål. Samarbeidet må forbinde dem i praksis. Tilsvarende gir en ressursoversikt oversikt, mens disponering må bygge på avtale eller annen hjemmel. Før en beslutning må ansvarlig aktør kontrollere gjeldende bestemmelse, vilkårene i saken og eventuell delegasjon.

Oppdrag og økonomi må henge sammen

Samvirke er også en uttrykkelig styringsoppgave. Tildelingsbrevet til politiet for 2025 ga oppdrag om plan for akutt masseevakuering av Oslo i samarbeid med sivile beredskapsaktører. Forsvarets tildelingsbrev krevde konkretisering av militære støttebehov i samråd med sivile virksomheter, tidlig involvering i øvingsplanlegging og ressurser til evaluering (Forsvarsdepartementet, 2025, s. 16; Justis- og beredskapsdepartementet, 2025, s. 7–8). Brevene illustrerer styringskrav det året; de dokumenterer ikke alene hvilken evne tiltakene ga.

DFØ beskriver at budsjett- og styringssystemene i begrenset grad legger til rette for samarbeid på tvers. Analysen gjelder forvaltningen generelt og må ikke leses som et mål på omfanget i beredskapssektoren (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring [DFØ], 2025, kap. 2.2.3). Et felles beredskapsoppdrag bør derfor avklare hvem som dekker etablering, tilgjengelighet, øving og bruk. Hvis dette ikke kan løses innenfor rammene, må kostnad og risiko fram til et nivå som kan ta stilling til dem.

Kontroll må hjelpe arbeidet

Mer samordning er ikke alltid bedre. Evalueringen av Hans anbefaler å unngå belastningen ved å gi samme informasjon i flere fora (DSB, 2024, s. 58). Et møte bør avklare en avhengighet, forberede en beslutning eller dele nødvendig informasjon. Omfattende rapportering kan ta tid fra øving og vedlikehold. Begynn med de viktigste oppgavene og den største usikkerheten.

En vellykket øvelse gir heller ingen garanti for andre belastninger. En diskusjonsøvelse kan prøve beslutningslinjer, men dokumenterer ikke alene fysisk kapasitet. Resultatene må knyttes til det som faktisk ble prøvd. Virksomheten må også ha rom til å si at en oppgave ikke kan løses med tilgjengelige ressurser.

Å kunne prinsippene er å kunne bruke dem

De fire prinsippene gir et felles språk for beredskap. Ansvar plasserer oppgaver hos dem som kjenner fagområdet. Likhet gir kontinuitet når presset øker. Nærhet gir retning for nivået for håndtering innenfor sitt virkeområde. Samvirke forplikter aktørene til å forberede og gjennomføre arbeidet sammen.

Verdien ligger i hvordan dette omsettes i handling. En kjent organisasjon må kunne forsterkes. Lokal håndtering må kunne få støtte. Ansvar må følges opp der oppgaven avhenger av andre, og samarbeidet må lede fram til beslutninger i tide. Slike avklaringer trengs både før hendelsen, under innsatsen og når oppgavene endres.

Gjerdrum og Hans viser hvorfor drøftingen må romme både det som virker og det som utfordres. Gode samarbeidsordninger skal bevares og øves videre. Uklarheter skal undersøkes og rettes. Innbyggere og bedrifter må inngå med sine bidrag og begrensninger. Den som kan beredskapsprinsippene, bør derfor kunne forklare hvilke oppgaver som skal løses, hvem som kan beslutte, og hva vi gjør når forutsetningene ikke holder.

Kilder og avgrensning

Artikkelen bygger på utvalgte offentlige styringsdokumenter, veiledninger, evalueringer og forskningsarbeider. Den er en faglig drøfting, ikke en systematisk litteraturgjennomgang eller en fullstendig veiledning i regelverk. Forskningsarbeidene belyser organisering og samarbeid; de er ikke kontrollerte tester av de fire norske prinsippene. Organisasjonsplanen fra 2019 brukes til å forklare rammene for redningsinnsatsen på Gjerdrum. Gjerdrum og Hans brukes som dokumenterte hendelser, med skille mellom evalueringsfunn og forfatterens tolkning. Gjerdrum-delen gjelder håndteringen, ikke granskingen av skredårsakene. Hendelsene gir eksempler og måler ikke prinsippenes virkning i alle situasjoner. Forskningsbidragene brukes innenfor sine metoder og avgrensninger. Kontrollspørsmål, dilemmaer og konstruerte eksempler er forfatterens praktiske oppfølging. Manglende offentlig dokumentasjon betyr ikke nødvendigvis at et arbeid ikke er utført.

Referanser

Christensen, T., Danielsen, O. A., Lægreid, P., & Rykkja, L. H. (2016). Comparing coordination structures for crisis management in six countries. Public Administration, 94(2), 316–332. https://doi.org/10.1111/padm.12186

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring. (2025). Utfordringsbildet i forvaltningen (DFØ-notat 2025:3). https://www.dfo.no/dfo-notat-20253-utfordringsbildet-i-forvaltningen

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (u.å.-a). Felles egenberedskap. https://www.dsb.no/sikkerhverdag/egenberedskap/felles-egenberedskap/

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (u.å.-b). Retningslinjer for bruk av samordningskanal. https://www.dsb.no/ros-og-beredskap/samfunnssikkerhet-og-samordning/dsbs-samordningsansvar/retningslinjer-for-bruk-av-samordningskanal/

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (u.å.-c). Roller og ansvar i sikkerhetspolitisk krise og krig. https://www.dsb.no/ros-og-beredskap/kommuners-og-fylkeskommuners-roller-og-ansvar-i-sikkerhetspolitisk-krise-og-krig/del-1-roller-og-ansvar-i-sikkerhetspolitisk-krise-og-krig/

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (u.å.-d). Slik bidrar du til Norges beredskap. https://www.dsb.no/sikkerhverdag/egenberedskap/slik-bidrar-du-til-norges-beredskap/

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (2024). Evaluering av ekstremværet Hans – forebygging, beredskap og håndtering. https://kudos.dfo.no/dokument/d9feaf5a-84ac-480e-89e3-6ec6e5f32413/filer/94301719-7ccf-486a-b288-dbd0eb33d647.pdf

Forskrift om kommunal beredskapsplikt. (2011). Forskrift om kommunal beredskapsplikt (FOR-2011-08-22-894). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-08-22-894

Forsvarsdepartementet. (2025). Tildelingsbrev for Forsvaret 2025. https://www.regjeringen.no/contentassets/1d76ce05619c45538fc2ab30c5a503f0/tildelingsbrev-forsvaret-2025.pdf

Graf, F., Lenz, A., & Eckhard, S. (2024). Ready, set, crisis – transitioning to crisis mode in local public administration. Public Management Review, 26(7), 2039–2063. https://doi.org/10.1080/14719037.2023.2242851

Grahl-Jacobsen, L., Lerseth, S. K., Eik, M., Nyberg, L., & Hansen, Ø. (2021). Evaluering av Øvre Romerike brann og redning IKS (ØRB) sin krisehåndtering av leirskredet i Ask. Rogaland brann og redning IKS. https://www.gjerdrum.kommune.no/contentassets/fbbb5c58a5544665a1fea5031b686dc6/evaluering-av-ovre-romerike-brann-og-redning-iks-orb.pdf

Hovedredningssentralen. (2021). Redningsaksjonen og den akutte krisehåndteringen under kvikkleireskredet på Gjerdrum: Rapport til Justis- og beredskapsdepartementet 1. juni 2021. https://www.regjeringen.no/contentassets/52d43dc95b5b44fd80293c2b3515713b/rapport-gjerdrum-hovedredningssentralen-03-06-2021-digital-1.pdf

Justis- og beredskapsdepartementet. (2012). Samfunnssikkerhet (Meld. St. 29 (2011–2012)). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-29-20112012/id685578/

Justis- og beredskapsdepartementet. (2019). Veileder til samfunnssikkerhetsinstruksen. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/veileder-til-samfunnssikkerhetsinstruksen/id2666864/

Justis- og beredskapsdepartementet. (2022, 1. november). Hovedprinsipper i beredskapsarbeidet. https://www.regjeringen.no/no/tema/samfunnssikkerhet-og-beredskap/innsikt/hovedprinsipper-i-beredskapsarbeidet/id2339996/

Justis- og beredskapsdepartementet. (2025). Tildelingsbrev til politiet for 2025. https://www.regjeringen.no/contentassets/80197702ddb144e8a016a040e656751f/tildelingsbrev-politiet-2025.pdf

Justis- og politidepartementet. (2002). Samfunnssikkerhet: Veien til et mindre sårbart samfunn (St.meld. nr. 17 (2001–2002)). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-17-2001-2002-/id402587/

Norges vassdrags- og energidirektorat. (2021, 5. juli). Et halvt år etter skredtragedien i Gjerdrum. https://www.nve.no/nytt-fra-nve/nyheter-skred-og-vassdrag/et-halvt-ar-etter-skredtragedien-i-gjerdrum

NOU 2012: 14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Statsministerens kontor. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2012-14/id697260/

NOU 2023: 17. (2023). Nå er det alvor: Rustet for en usikker fremtid. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-17/id2982767/

Organisasjonsplan for redningstjenesten. (2019). Organisasjonsplan for redningstjenesten (FOR-2019-12-06-1740). https://www.hovedredningssentralen.no/wp-content/uploads/2020/01/Organisasjonsplan-for-redningstjenesten-13.12.19.pdf

Politiloven. (1995). Lov om politiet (LOV-1995-08-04-53). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1995-08-04-53

Riksrevisjonen. (2025). Totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig (Dokument 3:11 (2024–2025), offentlig versjon). https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2024-2025/totalforsvaret-i-sikkerhetspolitisk-krise-og-krig.pdf

Sivilbeskyttelsesloven. (2010). Lov om sivil beskyttelse og beredskap (LOV-2010-06-25-45). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2010-06-25-45

Statsforvalteren i Innlandet. (2026, 12. mai). Ekstremværet «Amy»: Strømbrudd ga store utfordringer. https://www.statsforvalteren.no/nb/innlandet/kommune-og-tjenesteaktor/samfunnssikkerhet-og-beredskap/nyheter/2026/05/ekstremvaret-amy-strombrudd-ga-store-utfordringer/

Aasland, T., & Braut, G. S. (2019). Cooperation in Norwegian search and rescue services as seen by voluntary organizations. International Public Management Review, 19(2), 7–25. https://ipmr.net/index.php/ipmr/article/download/354/367/1723