Når GPS ikke lenger kan stoles på

Den blå prikken på mobiltelefonen er blitt så selvfølgelig at vi knapt tenker over hva som ligger bak den. Den viser hvor vi er, kartet foreslår hvor vi skal kjøre, bilen beregner ankomsttid, og telefonen finner nærmeste butikk. Mister vi signalet, er det først og fremst upraktisk.

For samfunnet rundt oss er avhengigheten langt mer omfattende. Satellittbaserte systemer leverer ikke bare posisjon til navigasjon, men også presis tid. Den brukes til å synkronisere digitale systemer, kommunikasjonsnett, finansielle transaksjoner og teknisk infrastruktur. Posisjon, navigasjon og tid, gjerne omtalt som PNT, har gradvis blitt en del av det teknologiske fundamentet under et digitalisert samfunn.

Det gjør spørsmålet om GPS-forstyrrelser større enn spørsmålet om vi fortsatt finner fram.

Forsvarets forskningsinstitutt vurderte i 2026 betydningen av PNT for totalforsvaret. Rapporten omfatter blant annet kraftforsyning, olje, gass og drivstoff, elektronisk kommunikasjon, vannforsyning, betalingssystemer, transport, matforsyning og nødetater. FFI peker samtidig på et grunnleggende paradoks. GNSS gir svært presis posisjon og tid og er derfor blitt integrert i stadig flere samfunnsfunksjoner, men signalene er svake og sårbare for både naturlige og menneskeskapte elektromagnetiske forstyrrelser (Hübert et al., 2026).

Dette er heller ikke lenger et teoretisk problem. Norge har de siste årene opplevd gjentatte GNSS-forstyrrelser, særlig i nord. Samtidig har myndighetenes oppmerksomhet beveget seg fra spørsmålet om GPS kan forstyrres, til hvordan et stadig mer digitalisert samfunn skal fungere når posisjon eller tid ikke lenger kan legges til grunn som pålitelig informasjon.

Skiftet er viktig fordi det flytter oppmerksomheten fra selve signalet til samfunnsfunksjonene som er bygget rundt det.

Det interessante spørsmålet er derfor ikke bare om satellittsignalene kan forsvinne, men hva samfunnet fortsatt klarer å gjøre når de gjør det.

Artikkelen undersøker derfor hva åpne beredskaps- og sektorkilder kan fortelle om den operative restkapasiteten i norske kritiske samfunnsfunksjoner ved langvarig bortfall eller manipulering av satellittbasert PNT.

Teoretisk og analytisk rammeverk

Analysen tar utgangspunkt i at PNT-avhengighet ikke bare kan forstås som sårbarheten til enkeltstående tekniske komponenter. Perrows teori om normale ulykker retter oppmerksomheten mot systemer der komplekse interaksjoner og tette koblinger gjør at feil kan utvikle seg på måter som er vanskelige å overskue på forhånd (Perrow, 1984). Perspektivet diskuteres fortsatt i nyere forskning. Spear (2026) argumenterer for at teknisk kompleksitet fortsatt må tas på alvor i studier av systemsvikt. PNT er relevant i dette perspektivet fordi den samme underliggende ressursen kan inngå i flere tekniske og organisatoriske systemer samtidig. En forstyrrelse behøver derfor ikke få betydning gjennom én lineær årsakskjede. Virkningen kan oppstå gjennom koblinger som først blir synlige når flere funksjoner påvirkes samtidig.

Dette perspektivet suppleres med resilience engineering. Hollnagel, Woods og Leveson beskriver motstandskraft som knyttet til systemers evne til å tilpasse ytelsen til skiftende betingelser når tid og ressurser er begrenset (Hollnagel et al., 2006). Det flytter oppmerksomheten fra spørsmålet om en funksjon virker eller ikke, til hvordan funksjonen opprettholdes under press. For denne analysen er det særlig relevant fordi reserveløsninger ofte innebærer overgang fra automatiserte til mer manuelle arbeidsformer. Kapasiteten etter et PNT-bortfall avhenger dermed ikke bare av teknisk redundans, men også av personell, kompetanse, tid og muligheten til å tilpasse arbeidsprosessene.

På samfunnsnivå brukes i tillegg perspektivet på kritiske infrastrukturers gjensidige avhengighet. Rinaldi, Peerenboom og Kelly viser hvordan infrastrukturer kan være koblet slik at endringer eller svikt i én påvirker andre direkte eller indirekte (Rinaldi et al., 2001). Perspektivet brukes her for å undersøke PNT som en mulig felles avhengighet på tvers av sektorer. En nyere systematisk kunnskapsoversikt viser at klassifisering og forståelse av slike avhengigheter fortsatt er et sentralt forskningsproblem (Dasuni et al., 2025). Prezelj og Juvan (2026) knytter dette direkte til GNSS og identifiserer sektorovergripende virkninger ved avbrudd i blant annet transport, telekommunikasjon, kraft, finans og beredskap. De tre perspektivene danner grunnlaget for artikkelens analytiske begrep operativ restkapasitet. Begrepet retter oppmerksomheten mot tre forhold: hvor mye av en kritisk funksjon som fortsatt kan leveres, hvor lenge dette nivået kan opprettholdes, og hvilke andre ressurser og samfunnsfunksjoner den degraderte driften er avhengig av.

Kildegrunnlag og metodisk tilnærming

Artikkelen bygger på en kvalitativ dokumentanalyse av et strategisk utvalg åpne kilder om satellittbasert posisjon, navigasjon og tid. Utvalget er formålsstyrt, ikke systematisk uttømmende. Kildene er valgt etter tre kriterier: direkte relevans for PNT-avhengighet eller bortfall, institusjonell eller faglig autoritet og evne til å belyse ulike sektorer eller analytiske dimensjoner. Kildegrunnlaget består primært av norske myndighets- og institusjonskilder fra FFI, DSB, Direktoratet for romvirksomhet, Nkom og Norges Bank, supplert med Menon Economics samt dokumenter fra NIST og NATO. Kildene er valgt fordi de belyser ulike sider av den samme avhengigheten: totalforsvaret, kommunal og sektoriell beredskap, digital infrastruktur, betalingssystemer, samfunnsøkonomiske konsekvenser og internasjonale krav til resiliens. DSBs øvingsopplegg for kommuner, helsesektoren og sentralforvaltningen inngår som dokumenter om hvordan PNT-bortfall problematiseres og øves i ulike deler av forvaltningen (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-a, u.å.-b, u.å.-c).

Analysen er avgrenset til samfunnsmessig funksjonsevne ved bortfall eller manipulering av PNT. Den undersøker derfor ikke i detalj tekniske metoder for jamming, spoofing eller beskyttelse av mottakere. Hovedvekten ligger på hva som skjer når samfunnskritiske tjenester må gå over til alternative tekniske eller organisatoriske løsninger, og hvordan funksjonsnivå, utholdenhet over tid og avhengighet av andre samfunnsfunksjoner påvirker den gjenværende kapasiteten. Eksemplene fra kommunale tjenester, transport, elektronisk kommunikasjon og betalingssystemer brukes for å undersøke dette på tvers av sektorer, ikke som representative caser som alene kan beskrive hele det norske sivilsamfunnet.

Kildegrunnlaget har klare begrensninger. Analysen bygger på offentlig tilgjengelig og ugradert materiale. Interne beredskapsplaner, graderte vurderinger og virksomhetsspesifikke kapasitetsdata er derfor i liten grad tilgjengelige. Dokumentene er dessuten utarbeidet for ulike formål og gir ikke et ensartet mål på faktisk kapasitet under langvarig PNT-bortfall. Analysen kan derfor identifisere avhengigheter, reserveløsninger og mulige kapasitetsbegrensninger, men gir ikke grunnlag for å fastslå en samlet nasjonal restkapasitet. Begrepet operativ restkapasitet brukes på denne bakgrunnen som et analytisk grep for å strukturere drøftingen, ikke som en etablert norsk standard eller som et empirisk målt nasjonalt kapasitetsnivå.

1. Det usynlige infrastrukturlaget

GPS brukes ofte som samlebetegnelse på satellittbasert navigasjon, men GPS er egentlig det amerikanske systemet. Sammen med blant annet europeiske Galileo inngår det i familien av globale satellittnavigasjonssystemer, GNSS. Fra disse systemene henter brukerne informasjon som gjør det mulig å bestemme posisjon, navigere og etablere svært nøyaktig tid.

Posisjon og navigasjon er intuitive funksjoner fordi vi møter dem hver dag i bilen og på telefonen. Tidsfunksjonen er langt mindre synlig, selv om den kan være minst like viktig.

Presis tid er nødvendig for at digitale systemer skal vite når hendelser har skjedd og for at systemer som kommuniserer med hverandre, skal være tilstrekkelig synkronisert. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap beskriver tidssynkronisering som noe som muliggjør informasjonsflyt i og mellom systemer og dermed binder sammen det digitaliserte samfunnet. Elektronisk kommunikasjon, finansielle transaksjoner og luft-, sjø-, bane- og veitransport er blant funksjonene DSB trekker frem som sårbare dersom tidssignalene manipuleres (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, 2026).

Dermed blir PNT en annen type avhengighet enn mange av dem vi vanligvis forbinder med beredskap. Strøm kan ses, i alle fall når den forsvinner. Det samme gjelder mobildekning og internett. Tidssynkroniseringen arbeider i bakgrunnen. Så lenge den er riktig, merker nesten ingen den. Det er først når den er feil at problemet blir synlig.

2. Bortfall er ikke nødvendigvis det vanskeligste

PNT kan svikte på flere måter. Signalet kan forsvinne helt, kvaliteten kan bli så dårlig at informasjonen mister verdi, eller mottakeren kan få data som ser troverdige ut, men som er feil. Det siste er på mange måter den mest krevende situasjonen.

Når navigasjonssystemet melder at satellittsignalet er borte, vet brukeren i det minste at noe er galt. Da kan en reserveprosedyre aktiveres, et kart tas frem, en annen tidskilde brukes eller oppgaven løses på en annen måte.

Ved spoofing er situasjonen mer lumsk. Systemet ser ut til å fungere. Problemet er at posisjonen eller tiden kan være feil.

DSBs analyse av manipulering av satellittbaserte tidssignaler viser hvorfor dette er alvorlig. Små tidsavvik kan forplante seg inn i digitale systemer som forutsetter korrekt synkronisering. DSB peker samtidig på høy digitalisering, manglende sikker nasjonal tidsinfrastruktur og mangelfull kunnskap om egen robusthet som sentrale sårbarheter (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, 2026).

Motstandskraft handler derfor ikke bare om å kunne fungere uten PNT. Den handler også om å oppdage når PNT ikke lenger bør stoles på.

3. Norge kjenner problemet

Det ville være misvisende å beskrive Norge som uforberedt.

Et konkret eksempel er arbeidet med sikker tid. Nkom og Justervesenet startet i 2026 etableringen av en nasjonal, bakkebasert infrastruktur for nøyaktig tid og frekvens som skal fungere uavhengig av GNSS. Nkom peker samtidig på at samfunnets behov for nøyaktig tid i dag nesten utelukkende dekkes gjennom satellittbaserte systemer, og at moderne IT-systemer har lag av gjensidige avhengigheter som ikke alltid er fullt kartlagt (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, 2026a). Tiltaket er derfor mer enn teknisk modernisering. Det er et forsøk på å redusere en felles sårbarhet i flere samfunnsfunksjoner samtidig.

FFIs analyse fra 2026 er ett eksempel på at PNT-avhengigheten nå undersøkes systematisk. DSB har utviklet egne øvelser for kommuner, helsesektoren, departementer og etater. Kommunene blir bedt om å identifisere hvilke tjenester som er avhengige av satellittbaserte systemer, diskutere konsekvenser fra timer og dager til uker og finne tiltak som kan redusere sårbarheten (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-c).

Helsesektoren blir på tilsvarende måte bedt om å kartlegge funksjonstap, bygge redundans, teste reserveløsninger og øve på operativ drift uten satellittbaserte tjenester. DSB trekker blant annet frem lokalisering av nødanrop, ambulansenavigasjon, ressursoversikt ved AMK, luftambulanse og tidssynkronisering i laboratorieutstyr, journalsystemer og bildediagnostikk som mulige avhengigheter (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-b).

Utfordringen er dermed ikke først og fremst mangel på oppmerksomhet, men hva denne oppmerksomheten faktisk omsettes i når normal drift svikter.

Også samfunnsøkonomisk er problemstillingen undersøkt. Johnsen et al. (2026) analyserte konsekvensene av syv dagers bortfall av satellittbaserte PNT-tjenester. Analysen viser både betydningen PNT har fått for samfunnsøkonomisk effektivitet og at konsekvensene varierer betydelig mellom sektorene. Det er ikke slik at alle funksjoner stopper samtidig eller på samme måte (Johnsen et al., 2026).

Betalingssystemet viser samtidig hvorfor det er utilstrekkelig å registrere at en reserve finnes. Norges Bank beskriver flere alternative betalingsløp, blant annet offline betaling, reservekassasystemer og kontanter. Reservene er samtidig ikke frikoblet fra andre funksjoner. Når BankAxepts reserveløsning brukes fordi betalingsterminaler er offline, fungerer ikke Kontanttjenester i butikk. Dermed kan publikums mulighet til å ta ut kontanter bli vesentlig redusert nettopp når etterspørselen kan øke (Norges Bank, 2026). Eksemplet illustrerer et gjennomgående poeng: En reserve må vurderes ut fra hvilken tjeneste den faktisk opprettholder, og hvilke andre avhengigheter som følger med.

Nettopp slike koblinger gjør spørsmålet om robusthet vanskeligere enn en opptelling av tilgjengelige reserveløsninger.

4. Reserve er ikke det samme som normal drift

Når en kritisk tjeneste har en reserveløsning, er det lett å tenke at problemet dermed er løst. Slik er det ikke nødvendigvis. En reserve kan bevare funksjonen uten å bevare kapasiteten.

Et enkelt eksempel finnes i kommunale tjenester. DSB anbefaler papirkart, manuelle ruteplaner, telefonkjeder, fysisk lagrede kontaktlister, manuell datainnsamling og lokal kunnskap som mulige tiltak ved bortfall av satellittbaserte tjenester. For hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester anbefales blant annet manuelle ruteplaner, papirlister og trening på lokalkunnskap (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-c).

Dette er reelle reserveløsninger, men de forteller ikke hvor mange hjemmebesøk som kan gjennomføres per vakt dersom ruteoptimalisering og digital lokalisering ikke fungerer som normalt. De forteller heller ikke hvor mye ekstra tid koordineringen krever, hvor mange ansatte som må flyttes til andre oppgaver, eller hvor lenge den alternative arbeidsformen kan opprettholdes.

Tjenesten kan altså fortsatt eksistere, samtidig som kapasiteten er redusert.

Det samme prinsippet gjelder transport. Kjøretøy stanser ikke nødvendigvis fordi satellittbasert navigasjon blir utilgjengelig. Sjåfører kan fortsatt kjøre. Skip kan bruke andre navigasjonsmetoder. Operasjoner kan gjennomføres med alternative prosedyrer. Men når navigasjon, flåtestyring, posisjonsdeling og optimalisering svekkes samtidig, kan den samme oppgaven kreve mer tid og flere ressurser.

Teknologisvikten forsvinner med andre ord ikke når en alternativ prosedyre finnes. Den skifter karakter og blir et spørsmål om kapasitet.

5. Når mennesket blir en del av reservesystemet

Dette er et av de mest interessante trekkene ved PNT-avhengigheten. Mange reserveløsninger består ikke av en ny maskin som overtar automatisk. De består av mennesker som må arbeide annerledes.

En digital rute blir en manuell ruteplan. Automatisk posisjonsdeling blir radiomeldinger. Et elektronisk situasjonsbilde kan måtte suppleres med telefoner og manuelle registreringer. I enkelte tjenester kan bortfall av digitale støttefunksjoner også øke behovet for fysisk oppfølging eller manuell kontroll.

Det kommunale øvelsesmateriellet fra Direktoratet for romvirksomhet anbefaler blant annet manuell innsatsstyring, trykte kart, manuelle rutiner for tilsyn med vann- og avløpsanlegg og fysisk tilgjengelig dokumentasjon. Det anbefales også å øve ansatte i navigasjon uten GPS og sikre lokalkunnskap i hjemmebaserte tjenester (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-c).

Dette betyr ikke at norske ansatte har mistet evnen til å arbeide manuelt. En slik generell konklusjon finnes det ikke dekning for. Poenget er snarere at arbeid flyttes tilbake til mennesket når automatiserte systemer ikke lenger kan brukes som normalt.

Bemanning, kompetanse og tid blir dermed en del av den reelle redundansen. Sett i lys av resilience engineering er dette ikke bare en reservefunksjon, men en form for tilpasning der systemet opprettholder ytelse under endrede og mer krevende betingelser (Hollnagel et al., 2006).

En reserveprosedyre som fungerer i to timer under en øvelse, trenger ikke være like effektiv etter tre døgn med høy arbeidsbelastning. En løsning som er tilstrekkelig for ti hendelser, trenger ikke fungere like godt dersom hundre hendelser må håndteres samtidig.

Spørsmålet om det finnes en reserve, er derfor bare begynnelsen på beredskapsanalysen.

6. Klokken begynner å gå

Beredskap handler også om tid, men nettopp denne dimensjonen forsvinner lett når oppmerksomheten rettes mot om en reserve finnes eller ikke.

En funksjon kan være robust den første timen og mindre robust etter flere døgn. Lokale klokker kan gradvis drive, manuelle arbeidsprosesser må opprettholdes, personell skal avløses og alternative løsninger kan kreve mer tid og koordinering. Dersom hendelsen sammenfaller med bortfall av kraft eller elektronisk kommunikasjon, kommer også begrensninger i reservestrøm og andre infrastrukturer inn i bildet.

Dette betyr ikke at samfunnet følger en enkel nedadgående kurve mot sammenbrudd. Noen systemer kan opprettholde nær normal drift lenge. Andre vil raskt gå over til en mer begrenset driftsform. Noen tjenester kan prioriteres på bekostning av mindre kritiske oppgaver.

Derfor blir spørsmålet om hvor lenge Norge «klarer seg uten GPS» for grovt. Det forutsetter nærmest at samfunnet enten fungerer eller ikke fungerer, mens den virkelige utfordringen ligger i alt som skjer mellom disse ytterpunktene.

Et mer relevant spørsmål er hvordan kapasiteten i de kritiske samfunnsfunksjonene utvikler seg etter 24, 48 og 72 timer og videre mot én uke.

Den kommunale øvelsen fra Direktoratet for romvirksomhet illustrerer forskjellen. Kommunene skal drøfte konsekvenser både på kort sikt, fra timer til dager, og på lengre sikt, fra dager til uker. DSB foreslår også som et mulig lokalt tiltak å gjennomføre øvelser med 48 timers GPS- og kommunikasjonsutfall (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-c).

De 48 timene er imidlertid et øvingsscenario, ikke dokumentasjon på at en kommune kan opprettholde alle kritiske tjenester like lenge. Forskjellen mellom et øvingsscenario og dokumentert utholdenhet er vesentlig.

7. Flere reserver kan ha samme sårbarhet

Redundans er heller ikke nødvendigvis det samme som uavhengighet.

En virksomhet kan ha flere tekniske systemer og likevel være utsatt dersom systemene bygger på samme underliggende ressurs. To navigasjonsmottakere hjelper lite mot en forstyrrelse som påvirker satellittsignalene begge bruker. En reservekommunikasjonsløsning kan ha begrenset verdi dersom den deler strømforsyning, tidskilde eller annen kritisk infrastruktur med primærløsningen.

Dette er et kjent prinsipp innen robusthetsarbeid. Problemet oppstår når tilsynelatende uavhengige barrierer har en felles feilårsak. Perrows perspektiv på komplekse interaksjoner er relevant nettopp fordi slike koblinger kan være vanskelige å se før systemet blir utsatt for en forstyrrelse (Perrow, 1984).

PNT gjør dette spesielt interessant fordi avhengigheten ofte ligger flere teknologiske lag under tjenesten brukeren ser.

En kommune trenger ikke selv drive en GNSS-mottaker for å være indirekte PNT-avhengig. Avhengigheten kan ligge hos teleoperatøren, transportleverandøren, betalingsformidleren, en teknologileverandør eller et annet ledd i verdikjeden.

Dermed holder det ikke alltid at hver virksomhet spør om den selv bruker GPS. Den må også vite hva leverandørene er avhengige av.

Det amerikanske NIST-rammeverket for PNT-risiko er interessant nettopp fordi det behandler hele kjeden fra styring og identifikasjon av PNT-avhengige systemer til beskyttelse, deteksjon, respons og gjenoppretting. Den reviderte profilen fra 2026 legger også vekt på tredjeparts- og dataavhengigheter (Lightman et al., 2026).

Robusthet kan derfor ikke måles ved å telle antall reservesystemer. Spørsmålet er hvilke feil de faktisk er uavhengige av. Teknologisk redundans må derfor også bygge på reelt alternative teknologier og datakilder, ikke bare flere løsninger som i siste instans er avhengige av samme satellittsignal. Bakkebasert tid, treghetsnavigasjon, integrerte sensorer og andre komplementære PNT-kilder kan inngå i et slikt lagdelt forsvar, avhengig av sektor og behov (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-b; Hübert et al., 2026).

8. Når sektorene møtes

På samfunnsnivå blir den samme utfordringen enda tydeligere fordi sektorene er vevd inn i hverandres drift.

Transport trenger kommunikasjon. Kommunikasjon trenger kraft. Helsevesenet trenger transport og kommunikasjon. Matforsyningen trenger transport, drivstoff, betalingssystemer og personell. Kraftsektoren trenger kommunikasjon og tekniske leveranser.

Ingen av disse sammenhengene betyr at svikt i én funksjon automatisk vil trekke alle de andre med seg. Det ville være en altfor enkel dominoanalyse. Men avhengighetene betyr at den reelle robustheten til én sektor ikke nødvendigvis kan beregnes isolert. Det samsvarer med forskningen på gjensidig avhengige kritiske infrastrukturer, der direkte og indirekte koblinger mellom systemer er en sentral del av risikobildet (Rinaldi et al., 2001).

DSBs øvelse for departementer og etater beskriver nettopp en situasjon der problemer med kraftforsyning, operasjonell teknologi, finansielle transaksjoner, kommunikasjon og navigasjon påvirker samfunnets funksjonsevne samtidig. Virksomhetene må håndtere egen drift og koordinering mens tilgangen til stadig flere satellittbaserte tjenester reduseres (Direktoratet for romvirksomhet, u.å.-a).

NATOs reviderte krav til sivil motstandskraft fra september 2026 går i samme retning. Her behandles kontinuitet i energi, mat og vann, helse, kommunikasjon og transport sammen med sektorovergripende avhengigheter og mulige kaskadeeffekter. For transport peker NATO uttrykkelig på sårbarheter knyttet til GNSS, langvarige kriser, samtidige komplekse hendelser og kaskadevirkninger. Samtidig skal essensielle transportfunksjoner kunne opprettholdes og støtte både sivile behov og militære operasjoner (North Atlantic Treaty Organization, 2026).

Dette er et viktig perspektiv for det norske totalforsvaret.

Sivil robusthet handler ikke bare om hvorvidt hver sektor klarer seg, men om hvorvidt de klarer seg samtidig. Når avhengighetene krysser sektorgrenser, oppstår samtidig et styringsproblem. Den enkelte sektor kan ha ansvar for egen beredskap uten at noen dermed har et fullstendig bilde av den samlede restkapasiteten. Funksjonskrav på tvers av sektorene blir derfor like viktige som gode reserveplaner innenfor hver sektor.

9. Finnmark er et forvarsel, ikke en fasit

Norge trenger ikke forestille seg GNSS-forstyrrelser utelukkende gjennom skrivebordsøvelser. De finnes allerede.

GNSS-forstyrrelser er de siste årene dokumentert gjentatte ganger i Øst-Finnmark, særlig i luftrommet. Nkom har også registrert spoofing, der mottakere kan få feilaktig informasjon om posisjon. I januar 2025 ble spoofing målt i luftrommet. Oppfølgende målinger i februar viste ingen spoofing på bakken. I april 2026 ble manipulerte signaler registrert ned til om lag 600 meters høyde over Varangerhalvøya (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, 2025a, 2025b, 2026b). Erfaringene dokumenterer at Norge allerede er eksponert for tilsiktede GNSS-forstyrrelser, men gir ikke i seg selv grunnlag for å beskrive virkningen av et langvarig bortfall for hele det bakkebaserte sivilsamfunnet.

Erfaringene fra nord må brukes med en viss varsomhet. De viser at trusselen er reell, og at sivile systemer kan eksponeres for forstyrrelser som lenge først og fremst ble oppfattet som et militært eller teknisk spesialproblem.

Men Finnmark dokumenterer ikke hva som ville skje dersom hele det norske sivilsamfunnet mistet pålitelig PNT i flere døgn. Det er forskjell på lokale eller regionale forstyrrelser og et langvarig nasjonalt scenario. Det er også forskjell på forstyrrelser som særlig rammer luftrommet og et scenario der et bredt spekter av bakkebaserte systemer påvirkes samtidig.

Finnmark gir derfor et forvarsel, ikke et fasitsvar.

Likevel er erfaringen viktig: GNSS-forstyrrelser er ikke lenger bare et scenario på et øvingskort. De er blitt et praktisk beredskapsproblem.

10. Vi tester teknologien. Men tester vi funksjonen?

Norge tester GNSS-utstyr, analyserer sårbarheter og øver virksomheter. Det er nødvendig.

Men det finnes et metodisk skille mellom å teste om et reservesystem virker og å teste hvilken samfunnsfunksjon reservesystemet faktisk klarer å bevare.

Tenk på en hjemmetjeneste.

Man kan begynne med å spørre om de ansatte har papirkart dersom den digitale navigasjonen forsvinner, om kartene faktisk er tilgjengelige, og om de ansatte kan bruke dem.

Det avgjørende beredskapsspørsmålet kommer likevel først etterpå:

Hvor mange av de prioriterte pasientbesøkene kan fortsatt gjennomføres per døgn?

Det samme gjelder ambulansetjenesten. Alternativ navigasjon kan finnes, men hvilken betydning får degradert lokalisering og ressursoversikt for responstid og antall samtidige oppdrag?

For transportsektoren blir spørsmålet hvor mye gods og hvor mange mennesker som fortsatt kan flyttes. For betalingssystemene er spørsmålet hvor stor del av den nødvendige betalingsaktiviteten som kan gjennomføres, og for ekom hvor mye prioritert kommunikasjon som kan opprettholdes.

Da handler beredskap ikke lenger om å kunne krysse av for at en reserve finnes. Den må vurderes etter hva den faktisk gjør det mulig å levere.

11. Fra reserveutstyr til funksjonskrav

Internasjonalt ser vi tegn til nettopp denne dreiningen.

NISTs PNT-profil behandler ikke PNT bare som et teknisk signalproblem, men som et risikostyringsproblem gjennom hele virksomheten. Organisasjonen skal kjenne sine PNT-avhengigheter, beskytte systemene, oppdage anomalier og manipulering og kunne respondere og gjenopprette funksjon etter forstyrrelser (Lightman et al., 2026).

NATOs nye resilienskrav går enda tydeligere mot funksjon. Målet er ikke bare at det skal finnes reserveutstyr. Essensielle samfunnsfunksjoner skal kunne fortsette under krise og konflikt, og planleggingen skal ta hensyn til avhengigheter, forsyningskjeder, samtidige hendelser og gjenoppretting (North Atlantic Treaty Organization, 2026).

Dette peker mot en nyttig måte å forstå robusthet på: Det avgjørende er ikke bare om det finnes en generator, et papirkart eller en reserveklokke, men hvilken funksjon disse ressursene skal opprettholde, på hvilket nivå og hvor lenge.

12. Operativ restkapasitet

Dette kan beskrives som operativ restkapasitet. Begrepet brukes her som et analytisk grep, ikke som en ny norsk beredskapsstandard. Det bygger på etablerte prinsipper om nødvendig funksjonsevne, kontinuitet, minimumsytelse, degradert drift og gjenoppretting.

Operativ restkapasitet kan forstås som den delen av en kritisk samfunnsfunksjon som fortsatt kan leveres på et akseptabelt nivå under en definert forstyrrelse, hvor lenge dette nivået kan opprettholdes, og hvilke ressurser og andre samfunnsfunksjoner den degraderte driften er avhengig av.

En slik tilnærming endrer spørsmålene vi stiller. For en kommune er det ikke tilstrekkelig å vite at papirkart finnes. Det relevante spørsmålet er hvilken tjenestekapasitet de gjør det mulig å opprettholde.

For ekomnettet er reservestrøm bare én del av bildet. Det må også være kjent hvilke kommunikasjonstjenester som kan opprettholdes, for hvem og hvor lenge.

I transportsektoren bør alternative navigasjonsmetoder på samme måte vurderes ut fra hvor stor transportkapasitet de faktisk gjør det mulig å levere til blant annet helsevesenet, matforsyningen, energisektoren og Forsvaret.

Det er et vanskeligere beredskapsspørsmål, men også et mer relevant.

13. Hva skal Norge kunne levere på dag tre?

Tenk derfor annerledes om et langvarig PNT-bortfall. Ikke spør først hva som har sluttet å virke, men hva som fortsatt må virke.

Det første døgnet kan tekniske og organisatoriske reserver ta over mye av belastningen. Manuelle prosedyrer og alternative navigasjonsmetoder kommer i bruk. Noen tjenester kan fortsette nesten som normalt, mens andre allerede vil arbeide langsommere.

Etter hvert begynner tiden å arbeide mot systemet. Personell skal avløses, manuelle prosesser holdes i gang, leveranser skal frem og feil håndteres. Samtidig kan sektorene tjenesten er avhengig av, selv ha gått over i degradert drift.

Når det tredje døgnet kommer, er antallet reservesystemer i seg selv mindre interessant. Det avgjørende er hvor mye samfunnsfunksjon de samlet klarer å opprettholde.

Øvingsmateriellet fra Direktoratet for romvirksomhet beveger seg allerede i denne retningen når virksomhetene blir bedt om å kartlegge funksjonstap, prioritere kritiske tjenester og øve på drift uten satellittbaserte tjenester.

Det offentlige kunnskapsgrunnlaget som er gjennomgått her, gir likevel ikke et samlet, kvantifisert bilde av hvor stor operativ kapasitet kritiske samfunnsfunksjoner beholder gjennom et langvarig PNT-bortfall, særlig når flere gjensidig avhengige funksjoner påvirkes samtidig.

Dette sier ikke at kapasiteten mangler, eller at slike vurderinger ikke finnes internt hos virksomheter og sektormyndigheter. Poenget er at det offentlige bildet er ufullstendig. Fravær av offentlig dokumentasjon er ikke dokumentasjon på fravær av beredskap.

Men når samfunnets avhengigheter går på tvers av virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer, blir kunnskap om samlet funksjonsevne i seg selv en beredskapsressurs.

14. Vi vet mye om sårbarheten. Mindre om utholdenheten

Norge har kommet langt fra en situasjon der GPS først og fremst ble forstått som et navigasjonshjelpemiddel.

PNT behandles nå som en samfunnskritisk avhengighet. FFI analyserer betydningen for totalforsvaret. DSB analyserer manipulering av tid og tilbyr øvelser for kommuner, helsevirksomheter og sentralforvaltningen. Myndighetene vurderer økonomiske konsekvenser, teknisk redundans og tiltak som kan redusere sårbarheten. Internasjonalt skjer den samme utviklingen, med stadig større oppmerksomhet om kontinuitet, uavhengige alternativer, funksjonskrav og gjenoppretting.

Det er derfor for enkelt å konkludere med at Norge ikke er forberedt. Det interessante gapet ligger et annet sted: mellom kunnskapen om sårbarhet og kunnskapen om utholdenhet.

Vi vet mye om hva som er avhengig av PNT, stadig mer om hva som kan skje når signalene forstyrres, og vi kjenner en rekke tekniske og organisatoriske reserveløsninger.

Det er vanskeligere å finne et samlet svar på hvor mye samfunnskritisk funksjon disse reservene faktisk bevarer over tid.

Neste steg i arbeidet med PNT-robusthet bør være å gjøre denne restkapasiteten tydeligere, målbar og mulig å øve.

Det krever at vi går lenger enn å kartlegge avhengigheter, anskaffe flere reservesystemer og spørre hvor lenge teknologien holder.

Beredskapen må også uttrykkes som krav til hvilken samfunnsfunksjon som skal kunne opprettholdes når normal drift ikke lenger er mulig.

Den dagen satellittsignalene ikke lenger kan stoles på, er det tross alt ikke GPS-en i seg selv som må reddes.

Det avgjørende er hvor mye av samfunnet som fortsatt fungerer, hvor lenge det gjør det, og hvilke prioriteringer som må tas når kapasiteten blir knapp.

Referanser

Dasuni, K. A. L., Palliyaguru, R., Amaratunga, D., & Liyanawatta, T. N. (2025). Redefining ‘dependencies/interdependencies’ of critical infrastructure: A systematic review of the existing knowledgebase. Sustainable and Resilient Infrastructure, 10(2), 202–222. https://doi.org/10.1080/23789689.2024.2403885

Direktoratet for romvirksomhet. (u.å.-a). Bortfall av satellittbaserte tjenester: Departementer og etater. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. https://www.dsb.no/ovelser/alle-ovelser/bortfall-av-satellittbaserte-tjenester—departementer-og-etater/

Direktoratet for romvirksomhet. (u.å.-b). Bortfall av satellittbaserte tjenester: Helsesektoren. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. https://www.dsb.no/ovelser/alle-ovelser/bortfall-av-satellittbaserte-tjenester—helse/

Direktoratet for romvirksomhet. (u.å.-c). Bortfall av satellittbaserte tjenester: Kommuner. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. https://www.dsb.no/ovelser/alle-ovelser/bortfall-av-satellittbaserte-tjenester—kommuner/

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (2026, 17. april). Ny analyse av krisescenario: Manipulering av satellittbaserte tidssignaler. https://www.dsb.no/aktuelt/ny-analyse-av-krisescenario—manipulering-av-satellittbaserte-tidssignaler/

Hollnagel, E., Woods, D. D., & Leveson, N. (Eds.). (2006). Resilience engineering: Concepts and precepts. Ashgate.

Hübert, L., Solend, T. A., Rødningsby, A., & Sellevåg, S. R. (2026). Posisjon, navigasjon og tid og betydningen for totalforsvaret (FFI-rapport 26/013). Forsvarets forskningsinstitutt. https://www.ffi.no/publikasjoner/arkiv/posisjon-navigasjon-og-tid-og-betydningen-for-totalforsvaret

Johnsen, P. F., Jørgensen, T. D., Cappelen, A. B., Eide, M. B., Midttømme, K., & Gulbrandsen, M. U. (2026). Samfunnsøkonomisk analyse av satellittbaserte PNT-tjenester: En analyse av samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med bortfall av satellittbaserte PNT-tjenester (GNSS) (Menon-publikasjon nr. 31/2026). Menon Economics. https://menon.no/prosjekter/samfunnsokonomisk-analyse-av-satellittbaserte-pnt-tjenester

Lightman, S., Li-Baboud, Y.-S., Grayson, N., McCarthy, J., Brule, J., Meldorf, K., Northrip, D., Scholz, A., & Suloway, T. (2026). Foundational PNT profile: Applying the Cybersecurity Framework for the responsible use of positioning, navigation, and timing (PNT) services (NIST IR 8323 Rev. 2, Initial Public Draft). National Institute of Standards and Technology. https://doi.org/10.6028/NIST.IR.8323r2.ipd

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. (2025a, 17. januar). Har avdekket alvorlige GPS-forstyrrelser i Øst-Finnmark. https://nkom.no/aktuelt/har-avdekket-alvorlige-gps-forstyrrelser-i-ost-finnmark

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. (2025b, 14. februar). Ingen spoofing målt på bakken i Øst-Finnmark. https://nkom.no/aktuelt/ingen-spoofing-malt-pa-bakken-i-ost-finnmark

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. (2026a, 20. mars). Nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur. https://nkom.no/sikkerhet-og-beredskap/digital-infrastruktur/nasjonal-sikkerhetsplan

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. (2026b, 28. april). Nye målinger i Øst-Finnmark viser mindre endringer over Varangerhalvøya. https://nkom.no/aktuelt/nye-malinger-i-ost-finnmark-viser-mindre-endringer-over-varangerhalvoya

Norges Bank. (2026, 10. juni). Finansiell infrastruktur 2026. https://www.norges-bank.no/aktuelt/publikasjoner/Finansiell-infrastruktur—rapport/finansiell-infrastruktur-2026/nettrapport-finansiell-infrastruktur-2026/

North Atlantic Treaty Organization. (2026, 15. september). 2026 resilience baseline requirements. https://www.nato.int/en/about-us/official-texts-and-resources/official-texts/2026/09/15/2026-resilience-baseline-requirements

Perrow, C. (1984). Normal accidents: Living with high-risk technologies. Basic Books.

Prezelj, I., & Juvan, J. (2026). Global navigation satellite systems as critical infrastructure: A cross-sectoral impact assessment of service interruptions in Europe. Progress in Disaster Science, 29, 100504. https://doi.org/10.1016/j.pdisas.2025.100504

Rinaldi, S. M., Peerenboom, J. P., & Kelly, T. K. (2001). Identifying, understanding, and analyzing critical infrastructure interdependencies. IEEE Control Systems Magazine, 21(6), 11–25. https://doi.org/10.1109/37.969131

Spear, J. H. (2026). Renewing concerns of technical complexity in accidents research: An argument to retain Perrow’s “first thesis”. Journal of Contingencies and Crisis Management, 34(3), e70192. https://doi.org/10.1111/1468-5973.70192